Referat fra søndagens kåseri av Ove Mellingen: Lokalavisa - Hvor går grensen for ytringsfrihet ?

En liten gruppe medlemmer hadde innfunnet seg for å lytte på innlegget, på sesongens siste Mølle-søndag 27.07.2025.

Fullstendig referat/innlegg i TA, finner du nedenfor bildene

Foto: Hans Kristian Gustavsen

Foto: Tore Berven

Gjengitt med tillatelse fra TA.

– Hvorfor driver avisene med gapestokk?

Av Ove Mellingen Sist Oppdatert 29.07.2025 08:44

Kommentar: Etter et foredrag i helgen kom dette spørsmålet fra en kar. – Hvorfor skriver dere navn på mennesker som ikke er dømt – når det har skjedd en kriminell handling? Spørsmålet var godt, men jeg prøvde å svare etter beste evne.

Søndag holdt jeg altså et foredrag på Halle Mølle i Vestfold. Så vidt over grensen fra vårt nydelige Telemark. Men det var ikke verst på Brunlanes heller.

Temaet for mitt foredrag var lokalaviser og grensene for ytringsfrihet. Hva som regulerer dette og hvor viktig det er at vanlige, moderate, fornuftige mennesker engasjerer seg i samfunnsdebatten.

Dette er et tema jeg har snakket mye om de senere årene. Sikkert fordi jeg har jobbet mye med dette, men egentlig så tror jeg at akkurat dette er viktigere nå, enn på lenge. Fordi sosiale medier, polarisering, stadig flere «ekkokammer» og en alminnelig atmosfære i debatten – setter oss alle på prøve.

Riktignok synes jeg, i all hovedsak, debatten i Norge er sivilisert. Og nå når vi går inn i en ny valgkamp, føler jeg meg trygg på at de fleste av våre toppolitikere klarer å holde seg i skinnet. Og så vet vi vel allerede nå hvem som antakelig prøver å strekke strikken lengst, når valgkampen hardner til.

Men, altså: Halle Mølle og Brunlanes Historielag.Det som slo meg var alle disse frivillige gode menneskene som er med på å skape et godt samfunn. Gjennom sommeren har altså historielaget organisert, avtalt og engasjert seg i ulike former for foredrag. De koker rømmegrøt, steker vafler, koker kaffe, blander saft og legger til rette. De setter opp stoler og gjør klart for innrykk. Og folk kommer. Interesserte og halvinteresserte i området kan rusle oppom og nyte en time eller to i helt magiske omgivelser. Det historielaget faktisk i tillegg gjør er det som er formulert i paragraf 100 i Grunnloven under tittelen Ytringsfrihet: «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale».

Møllen var en virksomhet som var viktig i området om man går en del tiår tilbake. Og som var i drift helt til utpå 1960- og 70-tallet.Historien er lang og spektakulær. Siden det er Olsok i dag (til minne om Heilag-Olav og slaget på Stiklestad i 1030) så kan det være på sin plass å nevne at også denne gården i Vestfold har svært dype historiske røtter. Jeg kan jo veldig mye mindre om gården enn historielaget, men det lille jeg har lest meg til imponerer meg. Så tidlig som i 1376 er det nevnt at Halla fos var regnet som en del av Brunla gård.I 1575 fikk Jens Aakesen Røra hjemmelsbrev for å drive kvern og sagbruk ved fossen. Siden var det ulike konflikter.I 1662 grunnla Georg Orse jernverk her. Som etter hvert ble overtatt av Claus Andersen og så mannen med det storslåtte navnet: Ulrik Frederik Gyldenløve. Også bygningsmassen er imponerende.

Foto: Ove Mellingen

Møllerstua er fra 1749.Smia fra 1850.Møllebygningen fra 1880.Og på begynnelsen av 1980-tallet overtok Brunlanes Historielag arbeidet med å lage museum og bygdetun.

Folk kommer hit på sommeren. De får se litt historie og gjennom foredragene som holdes her får de kanskje noe å tenke på i tillegg.

I alle fall fikk jeg mye å tenke på, da jeg åpnet for spørsmål og kommentarer.Det var flere gode spørsmål. En kar hadde et spørsmål knyttet til at det var mye gapestokkmentalitet i avisene, der folk som ikke var dømt for noe, ofte ble hengt ut. Jeg prøvde å forklare hvordan vår praksis i TA har vært rundt dette de siste 25–30 årene.

Noen ganger er en sak av såpass

viktig karakter at det vil være riktig å skrive om både siktelse og tiltale – og ikke vente på rettskraftig dom etter en eller to runder i retten. Men dette er et vanskelig spørsmål. Blant annet gjelder det våre folkevalgte. Som fort blir identifisert om de blir tatt for noe, selv om de ikke er dømt med rettskraftig dom. Jeg har nemlig ment at om du ber om tillit fra befolkningen for nærmest å være folkets tillitsvalgte, så har folk også rett til å vite om du følger de lovene du er med på å vedta. Hvem kan glemme de ganske ferske sakene fra Stortinget – som blant annet endte med at to stortingsrepresentanter måtte sone fengselsstraffer. En fra Arbeiderpartiet og en fra Fremskrittspartiet. Eller saken der vår Høyre-statsminister viste seg å være inhabil i en lang rekke saker, fordi hennes mann var ivrig, i overkant ivrig, på børsen. Hun og han ble aldri dømt for noe. Men skulle man ikke skrive om det? Og flere andre ble også tatt, for ulike ting. Vi husker godt den gifte tobarnsfaren som fortsatt «bodde» på gutterommet på Evje, selv om familien bodde i Oslo. Han var, som de fleste husker, fra KrF. Og har i det minste angret dypt i ettertid. Det er da noe.

Og da mener jeg oppriktig talt at folk har rett å vite om det og hvem det er, før siste runde i domstolen er avsluttet. Om det i det hele tatt når domstolene.

Men dette med grenser for ytringsfriheten er krevende. Som jeg sa til en annen som stilte et svært godt spørsmål, i runden etter foredraget: Jeg er redd spørsmålet er bedre enn svaret, men jeg skal forsøke.

Personlig fikk jeg i alle fall en opptur av å være sammen med de gode folkene på Brunlanes søndag. Og jeg håper jeg ikke bare malte min egen kake på Halle Mølle.